Shangri-La Frontier – Episode 11

Den første halvdelen av denne episoden fanger essensen av hvorfor jeg har elsket Shangri-La Frontier så høyt, og hvorfor innsatser på liv og død ikke alltid er nødvendige for å fortelle en fengslende historie.

Å gå seg vill i skjulte oppdrag, kjempe mot overmektige bosser, oppdage splitter nye våpen som langt overgår spillerens nivå – dette er alle elementer som bidrar til det fengslende ved åpen verden-rollespill.

Når man fordyper seg i gode medier – enten det er et videospill eller en anime – kan man bli så oppslukt av verden at man fullstendig glemmer at den ikke er virkelig.

Når kaninbossen smir disse våpnene mens han synger sangen, akkompagnert av et vakkert lydspor i bakgrunnen, kunne jeg ikke bry meg mindre om at jeg i bunn og grunn ser en mellomsekvens, fordi min nysgjerrighet og mitt engasjement for denne verdenen overskygger enhver tanke som kunne forstyrre innlevelsen.

Og så, når grensesnittet dukker opp og du innser at våpenet ikke engang kan brukes, smuldrer den virkeligheten plutselig opp – og jeg kan ikke la være å le.

Denne episoden handlet mer om å sette scenen. Det er mange subtile hint om betydningen av dette mystiske møtet og sannsynligheten for at det involverer en udød NPC med en tragisk bakgrunnshistorie. Dette ville være en perfekt mulighet til å veve verdens "lore" inn i noe som også kunne ha implikasjoner i den virkelige verden, da Arthur planlegger noe.

Denne kampen går langt utover enkel grinding for erfaringspoeng eller skryterettigheter, basert på de korte glimtene vi har sett av Arthur alene i tidligere episoder. Episoden var så vellykket at den vekket min entusiasme for serien på nytt.