Jeg er et mektig beist, som lever som en kattunge hos en alv – Episoder 1-3

Da jeg så den første episoden av Beheneko, trodde jeg at jeg var i ferd med å få litt søppelmat. Denne serien presenterer seg med den triumferende tilstedeværelsen til en pose potetgull. For jeg garanterer at du har sett nesten alt denne serien har å tilby i andre, bedre fantasyserier.

Vi har allerede sett serier der en karakter blir reinkarnert som et dyr, fantasihistorier med et spillgrensesnitt for å tilegne seg ferdigheter, og blonde alvepiker med bryster større enn hodene deres.

Jeg kjedet meg sånn under den første episoden fordi serien ikke gjør noe interessant med sitt generelle utgangspunkt, og tempoet er såpass sakte. Likevel blir en hel del dekket på omtrent tjuetre minutter.

Problemet er at alt som skjer, gjøres med den entusiasmen et oppvridd håndkle kan by på. Vi melker scenene for alt de er verdt for å nå episodegrensen.

Jeg fryktet at dette ville være den typen serie som ville være vanskelig å anmelde. De verste seriene jeg må diskutere er de som ikke har noe interessant å si. Jeg ville heller sett et togkrasj eller noe – i det minste prøver det å gjøre noe interessant – enn en serie som sliter med utslitte ideer. Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til den personen jeg var før jeg så episode to av denne serien.

Åpningssekvens

Denne serien har noe som skiller den fra resten. Jeg kan ikke si at jeg noensinne har sett en fantasihistorie der en hovedkarakter så åpent ønsket å pule en katt. Det er ingen vag subtekst eller forviklinger når vi kommer til episode to.

Til dere som følte dere rare etter den første episoden, kan jeg bare si at følelsene deres er berettiget. Det er sannsynligvis verre enn dere noensinne trodde.

Jeg trodde folk overdrev eller overreagerte på de av og til merkelige scenene fra episode én, og til og med den første halvdelen av episode to. Ja, vår alv-protagonist, Aria, har et øyeblikk eller to hvor hun stirrer lengselsfullt på hovedkarakterens testikler og føler seg opphisset av dem fordi han slikket henne i øret.

I det øyeblikket de introduserte ideen om mellomartsavl, brukte de ingen tid på å rettferdiggjøre enhver tenkelig frykt. Med like lite finesse som en slegge i ansiktet, sier Aria eksplisitt at hun vil at katten hennes skal vokse seg stor og sterk slik at han kan ta henne for første gang. Etter å ha sett denne episoden kan jeg bekrefte at jeg faktisk reiste meg fra stolen og gikk vekk fra pulten min.

Jeg trengte ti sekunder for å tenke over hvordan jeg havnet her. Selv Arias venninne blir overrasket over kommentaren hennes, men det går greit, for mindre enn fem minutter senere er hun like betatt av Tama av de mest vilkårlige årsaker.

Elementkatten Tama

Selv om vår protagonist, Tama, har beholdt alle minner fra sitt tidligere liv, kan han ikke kommunisere med noen. De fleste tror han er en elementkatt som kan bruke magi. Lite vet de at dette kattedyret er langt mer intelligent enn noen andre i serien, eller er han det?

Kanskje serien kunne hatt godt av litt mer særpreg hvis Tama kunne snakke med alle, men han gjør ingenting du ikke ville forvente av en vanlig katt. De kunne ha gjort Tama til en vanlig katt, og sjansen er stor for at Aria fortsatt ville ha sex med ham.

Jeg skal gi forfatteren æren for å ha ment alt dette som en gjennomgående vits, men bortsett fra den første sjokkeffekten er det verken morsomt eller kreativt. Hver gang det dukker opp, føler jeg meg stadig mer ukomfortabel.

Kanskje det er ment å kontrastere med Tamas personlighet, en snill og dydig ridder. Jeg har ikke noe imot ham som protagonist, selv om han er litt intetsigende, og jeg respekterer i det minste det faktum at han har en solid æresfølelse som han prøver å opprettholde.

Forfatteren ser ut til å ha en grunnleggende forståelse for historiefortelling, da monsteret som ble introdusert i den første episoden, vender tilbake på en relevant måte på slutten av den tredje episoden for å skape en cliffhanger. Bikaraktærene virker også morsomme, som gildeeieren og vennen hans.

Det triste er at til tross for noen gode øyeblikk i denne serien, må jeg konstant minne meg selv på at disse øyeblikkene deles med en hovedkarakter som ikke er redd for å gjøre det klart ved en rekke anledninger at hun vil ha sex med katten sin.

Konklusjon

Jeg ber om at serien er mer enn bare det. Jeg ber om at det er noe annet som skiller seg ut i denne serien som jeg kan feste meg ved. For jeg tror ikke dere vil høre hvor sint eller irritert jeg er over denne serien hver uke.

Eller kanskje dere gjør det, og det er derfor dere stemte på serien. I så fall hater jeg dere alle, og jeg skal sørge for å holde dere alle ansvarlige for terapisessjonene mine. Gud, jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til å tro at dette bare var kjedelig.