<< Back to article

Historie om disketter

Husker du disketter? Nei, kanskje ikke?

Kjenner du i det hele tatt igjen lagre-ikonet i mange programmer som Word? Ja? Vel, det er en diskett som er avbildet der.

Diskettikonet er selvsagt ikke printet som objekter via en 3D-printer; de var ekte produkter fra den gang. Disketten var en av de første lagringsenhetene for data og revolusjonerte datamaskinverdenen ved å gjøre hullkortene foreldet. Den ble også kalt en «floppy disk»."

Jeg skal forklare historien til diskettstasjonen og hvordan disketter ble brukt.

8 tommer (20,32 cm): Begynnelsen

De første diskettstasjonene dukket opp så tidlig som i 1967, men de var kun lesbare og kunne bare laste mikrokoder inn i mikrodatamaskiner; de hadde en initiell lagringskapasitet på bare 81 KB den gang. Mikrokoder er fastvare og kontroller for enhetene.

Diskettene hadde en størrelse på 8 tommer (ca. 20 cm), altså en diameter på 20 cm. Det er ganske stort. Ingeniøren Alan Shugart oppfant dem. Men det var imidlertid ikke før rundt 1971 at de ikke bare kunne leses, men også skrives til og formateres.

Tilbake i 1971 var datamaskiner på størrelse med et skrivebord; enhetene ble plassert under bordet, noe som ga plass til føttene. Diskettstasjonene sto litt bak på bordet, der diskettene ble satt inn ovenfra. Hver diskettstasjon veide 6 kilo, og som vanlig var det ofte to diskettstasjoner, da de første datamaskinene fungerte uten harddisker.

Strømforbruket var heller ikke akkurat lavt. Hver gang data ble lest fra eller skrevet til de 8-tommers diskettene, trakk de 55 watt strøm.

De ble kalt Type 1-disketter og hadde en lagringsstørrelse på bare 237,25 KB per 8-tommers diskett. CP/M var standard operativsystem for slike mikrodatamaskiner.

5,25 tommer (13,34 cm): Inntog i hjemmedatamaskinsektoren

Over tid endret størrelsen seg og diskettene ble mindre og mer hendige slik at de kunne passe inn i hjemmedatamaskiner. På den tiden ble den første datamaskinen for hjemmebruk introdusert, som for eksempel IBM AT-XT, og følgelig ble diskettene redusert til 5,25 tommer (ca. 13 cm) slik at de ville passe inn i diskettstasjonene til hjemmedatamaskinen.

Lagringskapasitetene ble økt, og nådde til slutt 1,2 MB lagringskapasitet. Det er nok til 50 artikler med 10 000 tegn hver, og en omtrentlig størrelse på 20 KB hver. Bildedata var svært lagringskrevende på den tiden, og bokforfattere som science fiction-forfatteren jobbet med WordStar, som var et rent tekstprogram uten bilder eller ekstra funksjoner.

Du kunne bare redigere tekst, men ikke sette inn bilder. Tekstene flimret på ravfargede skjermer på de små monitorene den gang, så folk arbeidet bekvemt med tekstbehandling, regneark eller til og med programmering med hjemmedatamaskinene sine.

Imidlertid var de mer utsatt for fingeravtrykk på det magnetiske laget, og diskettene kunne ved et uhell bli brettet, noe som ødela dataene.

3,5 tommer (8,89 cm): «Moderne» disketter

Nå har vi det siste utviklingsstadiet, som kun trenger et magnetisk lese- og skrivehode på selve diskettene. Diskettene ble ytterligere redusert til 3,5 tommer (8,89 cm), de fikk et plastdeksel og beskyttende lukker for leseområdet. Dette var nødvendig fordi mange mennesker berørte det magnetiske laget og gjorde det ubrukelig som et resultat. Det magnetiske laget på disketter er svært følsomt for berøring, fordi hver berøring kunne oksidere det og etterlate permanente fingeravtrykk.

Takket være plastdekselet kan diskettene ikke lenger brettes, og innovasjonene sikrer dermed høy datasikkerhet for diskettene. De forenklede skrivebeskyttelses-hakkene beskytter dataene mot utilsiktet overskriving, fordi når hakket er trukket opp, aktiveres skrivebeskyttelsen. Da har stasjonene ikke lov til å skrive noe, kun lese.

Den er plassbesparende og hendig, så den kan enkelt lagres i plastbokser for disketter, da de måler drøyt 8 cm i diameter. Den ble det viktigste lagringsmediet rundt 1990-tallet.

Stasjonene ble også mindre og er plassbesparende plassert i datakabinettet, fordi ved midten av 1990-tallet ble de 5,25-tommers diskettene ikke lenger brukt. De frigjorte 5,25-tommers stasjonene ble brukt i stedet for CD-stasjoner.

Lagringskapasitet og datasikkerhet

Men disketter har lav lagringskapasitet og har knapt nok plass til mange moderne ting. Bare tekstfiler eller ren tekstkildekode kunne passe helt på diskettene, men de er ekstremt holdbare. Jeg har fortsatt disketter, og dataene på dem har overlevd i mer enn 40 år.

Den eldes imidlertid også, og sektorene blir sakte ubrukelige, fordi magnetismen påvirkes av eksterne påvirkninger som Jordens magnetisme og mobilmaster. Magnetismen på disketter forsvinner sakte på grunn av disse påvirkningene. Dette kan også sees med VHS-kassetter, der bildet og lyden blir forvrengt etter mange tiår.

Ofte kan du lagre dataene ved å bruke spesielle diskettkopieringsprogrammer som kan gjenta flere ganger eller på ubestemt tid når lesefeil oppstår. Under Linux kalles det f.eks. ddrescue eller med diskettkopieringsprogrammer på retrodatamaskinen. Med flere avlesninger kunne dataene på gamle disketter fortsatt være intakte og dermed trygt overføres til imaget. Med litt uflaks forblir de ubrukelige eller fremstår til og med som «uformatert».

Jeg klarte å redde mine minner fra 20–30 år siden, da jeg jobbet med gamle datamaskiner og skrev utallige tekstfiler, BASIC-programmer og kildekoder.

Gamle harddisker

Det er lignende for eldgamle harddisker, men de varer mye lenger fordi lagringslaget er tykt nok til å holde dataene trygge. I motsetning til dagens moderne harddisker har de fortsatt det magnetiske belegget som disketter, så de har også tilsvarende lav lagringskapasitet som disketter.

Fordi de aller første harddiskene fungerer med MFM-modulasjon, som ble brukt på samme måte for disketter før man forsøkte å øke lagringskapasiteten betydelig med forbedrede frekvensmodulasjoner og andre magnetiske belegg.

Min 30 MB harddisk fra 40 år siden fungerer fortsatt perfekt i dag og kjører som den gjorde den første dagen. Men den er støyende, det er dessverre tilfellet med de gamle enhetene. Mange retrodatamaskiner er utstyrt med harddisk-emulatorer eller diskett-emulatorer, slik at de fungerer med SD-minnekort, støyen er borte og retrodatamaskiner forblir stille.

Rundt midten av 1990-tallet var rundt 500 megabyte harddisker og PC-spill på CD-ROM normen. Ja, du leste riktig, i megabyte, ikke i gigabyte eller terabyte. Spill hadde ofte forhåndsrendrede 3D-scener som videofiler på CD-ROM, da 3D-grafikkakseleratorer som 3dfx og Nvidia først ble svært godt kjent rundt slutten av 1990-tallet.

2000-tallet: Slutten på en æra

Rundt århundreskiftet i 2000 spredte USB-minnepinner seg raskt og begynte sakte å fortrenge stadig mer gammeldagse disketter. Produksjonen av disketter ble gradvis avviklet. De siste store produsentene som Sony sluttet å produsere disketter i 2010. Imidlertid brukes disketter fortsatt i nisjeområder som luftfart og i eldre maskinstyringer.

Men USB-minnepinner har ikke den samme datasikkerheten som disketter, fordi de kan ta skade hvis du skriver for mye data til USB-pinnen eller de trekkes ut, og dataene plutselig blir uleselige og dermed ubrukelige. Derfor må du alltid klikke på «trygg utkasting» før du trekker dem ut.

Det er ikke tilfellet med disketter; de anses som svært robuste og holdbare. Selv i nisjeområder som luftfart, maskinstyring og militæret, brukes de fortsatt i visse applikasjoner. Du skal bare ikke fjerne diskettene mens stasjonen leser fra eller skriver til dem.

Japan og disketter

I Japan måtte disketter vedlegges søknader, men forpliktelsen ble avskaffet i 2024. Inntil nylig var det angivelig rundt 1 900 offisielle prosedyrer der selskaper måtte sende inn tilleggsdata enten via diskett eller CD-ROM.

Det motsatte tilfellet [1] var sannsynligvis heller ikke uvanlig. For eksempel skal en bank i Tokyos Meguro-distrikt ha belastet distriktsadministrasjonen et månedlig gebyr på 380 euro fordi myndigheten fortsatt vedvarende leverte data om lønnsutbetalinger via bud og diskett.

Årsaken til denne fortsatte bruken ligger i en kombinasjon av kulturelle og byråkratiske faktorer. De anses som pålitelige og tilbyr beskyttelse mot hackerangrep fordi de brukes isolert fra nettverk. Det er et offline medium som gjorde det attraktivt for sensitive data, det vil si at diskettene aldri var aktive, men måtte settes inn i stasjonen for å leses.

I Japan er det respekt for tradisjoner, fordi ordspråket «aldri rør et system som fungerer» generelt gjelder der. Altså mentaliteten «hvis det ikke er ødelagt, ikke fiks det». Vedlikehold av disketter ble stadig dyrere på lang sikt, da produksjonen av diskettstasjoner og reservedeler for lengst var avviklet.

«Krigen mot disketter er vunnet! Disketter er endelig en saga blott», kunngjør Japan gledelig.

Konklusjon

I rundt tre år nå har Microsoft Windows 11 operativsystem ikke lenger søkt stasjon A først etter en ny driver, som tradisjonelt var reservert for diskettstasjoner, men ser umiddelbart på stasjon C.

Derfor var stasjonsbokstavene A og B reservert for diskettstasjoner og du starter med C for harddiskene, ikke med A.

Disketter er gammeldagse, men bortsett fra lav datakapasitet, anses de som robuste. For retro-fanatikerne føles det så flott å holde diskettene i hendene og skyve dem inn i stasjonene.

Hvis du vil holde en pakke med disketter i hendene, kan du bestille dem her [2].